Det er noen utfordringer med å drive kro ved fjellovergangen over Hardangervidda, ifølge eieren. Om vinteren kan det være kolonnekjøring og stengte veier, og da uteblir gjestene. Så kan det være en helg med flott skiføre og solrike dager. Da er det fullt av folk. Usikkerheten gjør det vanskelig å ha en stor meny. Er det mange gjester innom, blir det fort utsolgt.

Den allerede knappe menyen er derfor enda kortere denne dagen. Det er slutt på stekt ørret, det er tomt for kjøttkaker og for gulrotkake. Da gjenstår svinestek, panert steaklet (svinefilet) med ost, oksekarbonader og småretter som pytt i panne, omelett og varme og kalde smørbrød. Til dessert har de iskrem og vafler. De er i det minste nystekte, der har en del andre veikroer noe å lære.

Vi bestemmer oss for oksekarbonader med brun saus og stekt løk. Ettersom gulrotkaken er utsolgt, bestiller vi en vaffel som vi kan ta med i bilen. Dermed får vi også tilbud om å få med kaffen i pappkrus i bilen.

I det vi får servert middagen tilbyr hun oss hjemmelaget og helt nylaget panna cotta i stedet for vaflene. Den stod ikke på menyen, fordi hun var usikker på om den var ferdig. Nå er den klar, og selv om den er dyrere enn vaffelen, får vi lov til å bytte hvis vi har lyst.

 Oksekarbonadene er veldig saftige og gode. Den hjemmelagde sausen som er laget av kraft er tydelig jevnet med maisenna og smaker egentlig bare buljong. Potetene er ikke gode, og de friske grønnsakene er tydelig forkokt for så å bli varmet igjen. De har en litt fast kjerne og er dvaske utenpå. Ikke helt heldig med andre ord.

Panna cottaen er helt nylaget og kommer i høye glass. Den er god, men kunne hatt godt av litt vaniljestang. På toppen er det alminnelig bringebærsyltetøy.

Det er lite som er hjemmelaget, fordi eieren synes det er vanskelig å forutse hvor mange besøkende som kommer innom i løpet av vinteren. Det er også en av grunnene til at hun venter på sommeren. Da håper hun det kan bli mer som er hjemmelaget.

Men servicen overgår det meste. Hun ønsker velkommen, er blid og hyggelig og slår av en prat. Og det er ikke bare med oss, men også med de andre gjestene. Når vi ikke orker å spise opp alt, får vi resten pakket inn i folie. Så har vi på turen videre.

Får de maten opp på samme nivå som servicen, blir det bra. Men foreløpig må vi bare vurdere ut fra det vi får servert, og det er altså ikke helt i toppen.

(Testet av Motor i april 2018. Ingen vet at vi tester når vi er på besøk. De faktiske opplysningene om priser, ladetid etc. er basert på informasjonen vi innhentet da vi testet stedet, og kan være endret siden.)